Første termin i skoleåret 2010/2011 er ferdig, og karakterene er satt. Hvordan har det gått for de ferskeste elevene på Frogn Videregående Skole?

Sosialt på ny skole

Denne uka ble offisielt første termin avsluttet, og tirsdag 24. januar er siste frist for lærerne å sette karakterer. For de aller fleste lærerne, andre- og tredjeklassingene var dette ”nok en termin”, men for noen var det første termin på helt ny skole, med nye venner og nye fag.
- Det er mer ansvar enn på ungdomsskolen, og det er generelt et mer voksent miljø, sier Mikkel Abrahamsen (16) i 1ST2. Han forteller at sosialt er alt veldig bra, mens skolearbeidet går så som så…
- Denne terminen går til helv**e faglig sett, og det kjipe med at terminen er ferdig er at nå gjelder det virkelig…
Synnøve Saenger (16) i 1ST1 er enig med Mikkel på begge punkter.
– Jeg trives veldig godt på skolen, og jeg er blitt kjent med mange nye folk. Men det er vanskeligere sammenlignet med ungdomsskolen, det merker jeg!

Synnøve Saenger (16) og Oda Klevan (16)

Bedre enn ungdomsskolen

Førsteklassingene virker alle fornøyd med friheten de får på Frogn.
- Undervisningen er ikke så streng og kjedelig, forteller Synnøve før hun fortsetter,
- Det har vært et befriende og fint halvår sånn sett.
Sone Anker Næss (16) fra 1ST5 er fornøyd med overgangen fra ungdomsskolen.
- Jeg er fornøyd med organiseringen av skoledagene mine. Timeplanen min er fin, og jeg liker fagdager. Faglig er det cirka hva jeg forventet. Synes ikke hoppet fra ungdomsskolen er så stort.

Johannes Mørk Rasmussen (16) synes matten er vanskeligst i år

Trives godt

Alle elevene som er spurt, forteller at de har lite eller ikke noe fravær, og på spørsmålet om de trives, har alle svart et klart ”JA”.
Johannes Mørk Rasmussen (16) i 1ST1 snakker om matten som det vanskeligste faget:
- Det er en helt annen måte å jobbe på, og matten er på et høyere nivå enn på ungdomsskolen. Det merker man.
Johannes forteller at han er fornøyd med skolen og miljøet, og til tross for vanskelig matte fortviler han ikke:
- Jeg kommer antakelig til å gå ned i karakter nå, men det er deilig å ha overlevd første termin.

”Å henge ut enkeltpersoner, og i tillegg ringe når de er på bryllupsreise og har sagt at de ikke vil bli forstyrret, er ikke hensynsfullt.”
- Caroline Berg Eriksen, i ett innlegg der hun kommenterer e24s dekning av hennes blogg

”Caroline Berg er tross alt ikke den eneste som tjener penger på blogging her i norge, og heller ikke den eneste som kan ha gjort noen feil i måten de gjør det på. Kan ikke se for meg det er særlig hyggelig å få bryllupsreisen ødelagt av at E24 ligger på telefonen til henne til alle tider…”
- kommentar fra anonym leser på e24.no

Caroline Berg Eriksen, også kjent som fotballfruen, er en av Norges mest leste blogger. Antakelig også en av Norges mest omdiskuterte blogger. Nylig møtte hun full stormfront da det kom frem at hun hadde tatt betalt for å reklamere for noe på bloggen sin, uten å presisere at det var reklame. Videre har e24 fulgt opp saken med blant annet en kommentar av Elin Ørjasæter, og det har reist en rekke spørsmål og fått i gang en stor debatt på mange norske blogger. Trenger bloggere en tilsvarende ”Vær Varsom”-plakat? Hva gjorde Berg Eriksen feil? Har kanskje dekningen av saken vært urettferdig overfor henne? Og hvor går egentlig skillet mellom journalistikk og ren markedsføring?

Ja, hva gjorde hun egentlig galt? Dette er hentet fra paragraf 3 i Markedsføringsloven. § 3. Presentasjon og dokumentasjon av markedsføring -Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring. Og her går mange bloggere i en felle. De er nødt til å opplyse og gjøre det helt klart, svart på hvitt, at de er ”kjøpt og betalt” eller at det de skriver er produktomtale de er betalt for. Greit nok. Det er ikke ønskelig for hverken bloggeren selv eller leserne at bloggeren mister troverdighet, eller selger meningene sine.

Problemet er de utallige gråsonene. Ta for eksempel bloggeren Olav Torvund om. Han er professor ved Senter for rettsinformatikk, UiO, og har skrevet et innlegg der han går gjennom gråsonen, med konkrete eksempler fra ulike paragrafer, lover, regler og direktiver. Det er så mye som er uklart. Er en blogger en næringsdrivende, omfattes bloggere av redaktørplakaten eller ”Vær Varsom”-plakaten…
Berg Eriksen får skarp kritikk i e24. Blant annet blir det påpekt at Berg Eriksen er journalist. Hun jobber som tilkallingsvikar på Side2, og derfor stilles det spørsmålstegn bak hennes kjennskap til Vær Varsom-plakaten og faktisk hele utdannelsen hennes. Noe som får lesere på e24 til å bli irriterte. ”Syntes det er helt latterlig at noen gidder å bry seg om at bloggere tar seg betalt eller ikke.” ”Dere snakker om presseskikk og hensyn, hyklere hele gjengen.”

Hvor rettferdig er egentlig e24 sin dekning av saken? Det er en klar splittelse blant kommentarene på Elin Ørjasæter sitt innlegg. Noen kritiserer e24 for å henge ut ”fotballfruen”, mens andre igjen mener det var på tide at noen avdekte gråsonen. Det satt til side må jeg stille spørsmålet, – er vinklingen riktig? Ville det kanskje ikke vært bedre å vinkle det mer generelt: påpeke problemet uten nødvendigvis å bruke Berg Eriksen som et aktivt eksempel?

Akkurat at hun blir ringt mens hun er på bryllupsreise eller ikke, er ikke nødvendigvis urettferdig, mener bloggeren Karl-Magnus, som for tiden tar mastergrad i medievitenskap. ”Skulle man holdt igjen saken siden en av de involverte parter var på bryllupsreise? Ville det ikke vært et større brudd på vær-varsom-plakaten å unnlate å forsøke hente inn tilsvar på en sak som dette som så åpenbart har flere sider?” skriver han. Berg Eriksen er bare menneskelig, og de fleste kan vel sympatisere med hvor kjedelig det må være å få bryllupsreisen ”ødelagt”, men Karl-Magnus har kanskje et godt poeng?

Videre skriver Karl-Magnus ”Blir hun som hun selv sier det, “hengt ut”? Nei, og grunnen er nok at denne saken per nå er en av de få gangene man har klart å dokumentere et tilfelle der det problematiske forholdet mellom blogging, reklame, og journalustikk blir illustrert så til de grader.” Og slik kan kanskje e24s dekning rettferdiggjøres. Nettopp fordi de presenterer og avdekker denne gråsonen som ”folk flest” kanskje ikke visste om, som også mange bloggere manglet kjennskap til.

I dag er det full debatt, og i arbeidet med å finne kilder var det ikke måte på hvor mange gode blogginnlegg jeg fant. Nesten umulig å velge hva jeg ville presentere. Se for øvrig Kilder og videre lesing for å finne noe interessant lesestoff.


Jeg tror at om 50 år ser problemstillingene helt annerledes ut.

KILDER OG VIDERE LESING

[alle kilder er lokalisert 29.november 2010 mellom 18-22. Publiseringsdato og eventuelle siste endringsdatoer finner man på linkene]

Olav Torvund sin blogg
http://blogg.torvund.net/2010/01/14/markedsføring-via-bloggere-gjelder-markedsføringsloven/
http://blogg.torvund.net/2010/02/19/vær-varsom-plakat-for-bloggere/

Journalisten.no
http://www.journalisten.no/story/58421

e24.no
http://e24.no/media/article3908968.ece
http://e24.no/media/article3913151.ece
http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/article3912562.ece

Christina Agnæss, på bloggen til Sermo Consulting
http://www.sermo.no/2010/02/17/take-a-walk-on-the-wild-side/

Caroline Berg Eriksen sin blogg
http://fotballfrue.no/
http://fotballfrue.no/?p=2502
http://fotballfrue.no/?p=2544

Kommentarsidene til e24.no
http://forum.e24.no/forum/article210456.ece?posting=211006

Karl-Magnus, ”tenkehatt”
http://tenkehatt.wordpress.com/2010/11/23/om-fotballfruer-bloggere-journalister-plakater-og-lovverk/

Vox populi
http://voxpopulinor.blogspot.com/2010/11/en-blogg-er-en-blogg-er-en.html

VamPus
http://vampus.blogspot.com/2010/11/ikke-ta-en-trine-grung.html

Nå de siste syv ukene har vi jobbet med et medieprosjekt. Film. Dokumentarfilm. Kulturelle Skolesekken var med.

Det ukjente Akershus, med oppgave en ukjent hverdagshelt.

Det er lenge siden jeg har fått så mye ut av et prosjekt. Gruppearbeidet vårt fungerte ypperlig, med Maia som produksjonsleder, Christine og Rebecca som klippere og Cecilie som filmer.  Jeg har lært masse om prosessen å få tankene på tavla til å bli et ferdig medieprodukt, i tillegg til mye ny lærdom om manusskriving, filming, klipping.. Satte spesielt pris på tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk fra en ordentlig regissør, nemlig Åse Drivenes, som blant annet har gjort Vår mann i Kirkenes.

Alt i alt et lærerikt prosjekt. Og morsomt, ikke minst! Har blitt kjent med en ukjent hverdagshelt i vårt nærområde, nemlig trafikkbetjent Mona! Mona er på papiret “bare trafikkbetjent”, det vil si, hun gir bøter. Men hun gjør så mye utover tittelen, og er en ekte inspirasjon og en real karakter. Er stolt av filmen, den ble godt motatt av publikum (ansatte ved skolen og en rekke førsteklassinger), og ble også kåret til klassens beste film! Det er ikke så gærent.

Selve filmen ser du HER.

Sjekk også en annen gruppe sin film, Et krydder i hverdagen, av gruppa til Benjamin.

Etter Aftenpostens artikkel om TV-serien Mad Men har debatten startet.
Min mor fikk meg til å se på det. Hun var  i Spania, og kjedet seg på fritiden. Så hun dro til en butikk som solgte mye sånt, og spurte ei jente som jobbet der om en morsomserie hun kunne begynne å se på. Jenta anbefalte Mad Men. Mamma kjøpte sesong 1.

Og følte seg lurt. De første episodene var kjedelige.

Så fikk hun basillen.

Sånn omtrent slik er min historie også, bare at hun jenta i butikken i spania er min mor.

De første episodene var bare.. rart. Så dum og ung som jeg er, forestiller jeg meg alltid at 50- og 60-tallet var i svart/hvitt. Jeg har vansker for å tro at mor og far vokste opp med farger..

Men denne TV-serien endret det.

Mad Men omhandler reklamebyrået Sterling Cooper på Madison Avenue,  New York, deres ansatte og deres ansattes liv. Hovedpersonen er Don Draper, et kreativt geni av en businessmann.

Serien omhandler både reklamebyråer og hvordan de fungerte på 60-tallet, men også sosiale trender.

Rasisme, kvinnediskriminering, streng barneoppdragelse,  homodiskriminering og mangel på regler i reklame. Det er ikke måte på hvor “dumme” de var, som du kan lese mer om i aftenpostens artikkel (se tidligere link).

Men jeg kan ikkeunngå åbli fascinert. Alle drikker konstant: midt på dagen, på jobben, før de kjører bil, mens de kjører bil. Og så røyker alle. Overalt. På kontoret, trikken, bilen, samtlige restauranter.

Det er helt sykt.

Og serien er genial.

Den illustrerer på en spenstig men antakelig historisk akseptert måte  hvordan det var å leve på den tida.

For noen født på 90-tallet, er det utrolig hvor mye innsikt TV-serien gir. Dessuten lærer jeg en del, både medierelatert og historisk!

Anbefales på det varmeste til alle!
Serien er kjedelig de første episodene, så er du avhengig du også. Hvordan går det med Peggy, hva er greia med Joan, hvem ER egentlig Don??

Favorittkarakter, den litt psycho kona til Don, eks-modell og husmor:

ellers…skolestart. er 18 år. wohoo!

dette var en skolerelatert blogg og skolen er, BOMBE: ferdig for i år.

på bursdagen min begynner jeg i 3. klasse.

hei, jeg blir 18 den 18. forresten.

MEN siden jeg er så nørd og acet i mediefag og er generelt (for) mye på nettet, tenkte jeg å blåse liv i bloggen her igjen.. hehe.

starter med the big happening :

JEG HAR FÅTT MEG TWITTER!!!

Og siden man ikke kan se hele bakgrunnen min (som er dødskul), tenkte jeg å poste bilde av den her..

jeg liker fargene, jeg.

forvent å se mye nørdeblogging om alt fra medierelaterte saker til mobiltelefoner. (jeg har fått meg jobb, så å lese om mobiler er faktisk noe jeg må )

livet er bra.

twitter er gøy.

Alle skriver et kort innlegg på bloggen om noe medierlatert dere har opplevd/lært på studieturen!

For de som ikke har meg på facebook og ikke har fått det med seg, var 2. klasse på Frogn vgs på studietur i uke 10.

Selv var jeg i London, det var dødsgøy. Vi var blant annet på besøk i BBC sitt gigantiske hovedkvarter. Vi hadde guidet tour, og journalisten inne i meg braaaant av glede. Herlighet. Det var så massivt stort der.

BBC er finansiert på samme måte som NRK: TV-lisens. Alle hushold i Storbritannia betaler en avgift, og i bytte får de se BBC.

And they love their BBC, for å si det sånn. Les mer om BBC her, jeg skal sitere det kuleste:

“The BBC is the largest broadcasting organisation in the world. Its mission is to enrich people’s lives with programmes that inform, educate and entertain.

It is a public service broadcaster, established by a Royal Charter and funded by the licence fee that is paid by UK households.”

Det er helt sykt. BBC er omtrent overalt i verden, og guiden vår fortalte at: om dronningen brått skulle dø, har de minne-videoer klare. Samme gjelder de største kjendisene og kongelige. Hvor sykt (kult/rart) er ikke det?

De er ikke bare enorme på TV. Mot slutten av 2007 lanserte de BBC iPlayer. De la ut de omtrent 250 programmene sine, så seere i Storbritannia kunne “catch up” med det som har skjedd. Og hva skjer når de gjør dette? Jo:

“By March 2009, total views had already exceeded 360 million.” (trykk for kilde)

Tenk om vi hadde hatt samme kjærlighet for NRK? Jeg kjenner jeg får sympatikjærlighet. Synes nesten synd på NRK.

Her er et bilde fra Facebook-siden til “Nei til NRK-lisens”:

113 079 tilhengere. Det er ganske drøyt mange.

Jeg stiller meg litt kritisk.

Det høres jo flott ut, å slippe enda en avgift. Men er vi ikke glade i NRK?  Det er tydelig at engelskmenn og nordmenn har veldig forskjellig forhold til deres statseide kanal.

Jeg liker NRK, jeg. Synes TV-lisensen er en lav pris å betale for programmer som Nytt på Nytt, Skavlan, nøytrale nyheter, alle nettjenestene de tilbyr, og programmene som sendes på helligdager. La oss innrømme det, ingenting slår NRK på julaften. 17. mai og i påsken? De sender den beste krimmen…

Jeg tror det hele kan sies med ett sitat: “you don’t know what you got, till you miss it alot” . Dessuten er jeg litt kritisk til gruppen Nei til NRK-lisens, jeg mener..

…

Jeg lo, håper dere lo. “Dette var skarp journalistikk, Thorbjørn”  vil jeg helst ha kommentert på dette innlegget.

Dagens moral:

elsk NRK, og ikke stol på facebooksider som har “CaféWorld” og “I <3 my sister” som favorittsider.

Over og ut,

thorbor.

Nå kan man bruke twitter til å få seg jobb.

I dag kan vi lese i aftenposten om dagbladets Medielab-ansatte som mistet jobben, og fikk nye da de etterlyste på twitter.

– Alle som mister jobben bør i det minste prøve å kringkaste det via Twitter. Man har virkelig ingenting å tape på det, sier Jørgen Stensrud

Det finnes egne twitter-accounter som bare handler om jobb-tilbud! Utrolig kult, ikke sant?  Jeg visste ikke det.

(bildet er tatt av Ingar Storfjell for Aftenposten, jeg eier ingen rettigheter. kollasjen satt jeg sammen)

(forresten, wtg står for “way to go”, ikke en skriveleif for “what the f**k”)

VG Nett hadde kanskje tidenes uheldigste ingress sammen med bilde. Jeg lo høyt, håper du synes det er like gøy:

Rybak skal finne ut hvem som bare vil i buksene hans. Her med noen hysteriske fans som er kjempekeen på å ligge med ham. Neida.   (bildet er tatt av Scanpix, hentet fra VG-Nett (jeg har alt gitt dem gratis reklame))

Dagens medierunde er som følger!

Aftenposten har nærmest anmeldt NAF Veibok. Synes alle burde lese, for det er veldig sant, – NAF veibok er truet. Internett ødelegger alt. Vi har GPS og anmeldelser på nett, hvem trenger egentlig en skriftlig guide til vårt merkelige land og landskap? På en annen side, har du internett i bilen? Jeg heier på NAF Veibok, og ser frem til å bli “tilhengjer” av deres Facebook-side. Om det finnes. Noen ting anser jeg som typisk norsk og noen ting av det typisk norske liker jeg å beholde, NAF Veibok er en av dem. Alle burde ha NAF Veibok, tell your parents!

Og så over til musikk! Min favoritt-rapper av sjanger bergensk hiphop/rap (hva er forskjellen?) har laget en ganske greit fengende (nærmest) techno-låt!  Lars Vaular har verdens beste tekster, Erik & Kriss go to bed. Alle som har lest/hørt  tekstene til han Lars må digge ham (forresten, jeg er ikke på fornavn med ham, det bare hørtes så riktig ut å si “han lars”). Han finner de særeste/kuleste norske rim, og tekstene hans har faktisk mening (!). Dessuten er bloggen hans fet. Dere finner techno-låta på spotify her, og please, sjekk ut musikkvideoen!

Det var dagens, vi har et sykt heftig medieprosjekt om dagen, så det er ikke mye blogging. Vi har en spenstig reportasje om smithsensation.blogg.no, følg med!

I 1998 kom det mange gode filmer. Denne var kanskje spesielt viktig. 12 år etter brukes fortsatt filmen av studenter rundt om i verden, til analyse og refleksjon. Hvert år velges denne filmen av media-elever i Norge. For eksempel har en elev ved Voss Husflidskole analysert den her.

Filmen kan analyseres på så mange plan. Det er så mange temaer å utforske. Og nå er det min tur.

Jeg skal analysere ”The Truman Show”.

Bilde fra IMDB.com http://www.imdb.com/media/rm922524928/tt0120382 redigert av meg

Filmen ”The Truman Show” kan analyseres med så mange forskjellige utfall. Under research-arbeidet kom jeg over mange forskjellige analyser. For eksempel analyser som er nærmest konspirasjonsteorier (jeg siterer: ”From what I have discussed so far, does it not ultimately suggest that our world’s truth may just be a grand illusion?”) til noen grundigere om hvordan ”filmen kan bli sett på som en mulig framtid hvis vi ikke passer godt nok på, – mediene vokser hele tiden uten at vi selv er klar over det”.
Jeg vil angripe dette fra en annen vinkel. Etter å ha sett filmen for andre og tredje gang, er det et budskap som slår meg, – ”hvor apatiske kan vi som TV-seere bli?”

Før jeg tar dere med på mitt tog med tanker (train of thought.. haha), må dere vite litt grunnleggende om filmen. Les videre for å få hele filmen på fem avsnitt:

Truman Burbank lever i utopi (se også her) i byen Seahaven. Han er lykkelig gift, bor i en fredelig og trygg by og har en fin jobb han trives med. Han trenger ikke reise noe sted. Det er bare et problem med hele denne tilværelsen: den er iscenesatt.
Det er så drøyt og samtidig originalt. Hele Truman sitt liv går på TV over hele verden, på en kanal som streamer livet hans 24/7. Alle i hans liv vet det, unntatt han selv. Over hele verden følger de med på Truman. Han er (lovlig) adoptert av en gigantisk mediebedrift (hva er egentlig den norske oversettelsen på ”corporation”? si fra om du vet! EDIT: kl 2150: håvard JL foreslo oversettelsen “konsern”, som hørtes fantastisk riktig ut, takk!). Det er kameraer overalt i hverdagen hans, og selv byen han bor i finnes ikke på ordentlig. Den er egentlig inne i et gigantisk TV-studio, som er ”en av to byggverk som kan sees fra rommet”.

Men plutselig brytes idyllen, etter 30 år i uvitenhet: Truman begynner å ane at noe ikke stemmer. En lyskaster lander nesten i hodet hans, på radioen hører han plutselig kommandoer som fra et TV-studio, og etter hvert avslører han at alle menneskene han ser egentlig ”dreier” rundt ham. I tillegg dukker faren hans opp, til tross for Trumans tro om at han druknet i en ulykke. Først går han bananas i true Jim Carrey-style. Han vil vekk fra Seahaven, men kommer selvsagt ikke langt, – TV-selskapet stopper han. Under dette ville forsøket får Truman bekreftet sine tanker, når en helt tilfeldig politimann han aldri har sett før, kjenner til navnet hans. Nok er nok, og Truman forsvinner, uten at noen kamera får det med seg. The point of no return..

Alle statistene leter etter ham, og hele verden får sjokk når The Truman Show faktisk går av lufta. Det har jo alltid vært på, hva er det som går galt? En av grunnene til at Truman ikke kom seg vekk fra Seahaven, er hans fryktelige skrekk for vann. Men nå er ting blitt annerledes. Truman vil virkelig vekk fra denne løgnen han har levd, og tar en båt og setter kursen mot havet.

Skaperen av TV-programmet og den ”ekte pappaen” til Truman, Christof, prøver med alle midler å stanse ham. Et av de beste sitatene i filmen kommer nå, nemlig når en av Christof sine assistenter roper ut at ”du kan ikke drepe han på direkten!!”. Christof svarer øyeblikkelig ”hvorfor ikke, han ble jo født på direkten”. De gjør alt de kan for å stoppe Truman, men til slutt kræsjer han i en vegg. Han har nådd slutten av TV-studioet. Gjennom høytalere i hele studioet begynner Christof å snakke til Truman, men han vil ikke høre. Og når han skal gå ut døren i møte med et ekte liv, sier han det han er så kjent for: ”and in case I don’t see ya … good afternoon, good evening, and good night”.

Dette er hvorfor min medieblogg er kulest. Her har jeg copy-pastet tekst fra en rekke analyser og sammendrag på nett. Jo hyppigere forekomst av et ord, jo større er ordet. Ganske fett? verktøy: Wordle.net

The Truman Show kan vi enkelt plassere i dramaturgi-modellen. Den er vel faktisk et kroneksempel på hvordan en spillefilm kan se ut! Det hele starter med video fra Christof i et intervju som kommer senere i filmen, hvor det kanskje viktigste sitatet blir presentert for oss: ”vi aksepterer den virkeligheten som blir presentert for oss”. Christof snakker selvsagt om Truman og hans liv. I anslaget får vi se Truman i sitt vanlige, hverdagslige liv. Vi blir også presentert for en konflikt: Truman vet ikke at livet hans ikke er ekte. Det er hans søken etter sannhet som er drivkraften bak filmen. Klimaks nåes når Truman forsvinner. Til slutt velger han å gå ut døren, ut til det virkelige liv, og konflikten er dermed ”løst”. Det aller siste i hele filmen er to parkeringsvakter vi har fulgt gjennom hele filmen. De har sittet og sett på Trumans liv i stedet for å gjøre jobben sin. Og i det Truman går ut døren og hele The Truman Show går av luften, er de stille, før han ene sier til den andre: ”hva annet er på?”

Og det er akkurat dette jeg vil skrive rundt. Det er ingen tvil at filmen retter kritikk mot media, se for eksempel denne analysen. Den linkede analysen hevder at vi som mennesker må ta litt avstand fra det vi blir presentert. Vi må se media fra utsiden, ta et skritt tilbake, og observere hva vi faktisk blir presentert. Hva er egentlig sant?

I gjennom hele filmen får vi se hvordan respons TV-serien The Truman Show får blant folk. Vi ser to servitører og deres gjester følge spent med på den knøttlille TV-en de har i lokalet. Vi ser to eldre damer i samme sofa, som er tydelige blodfans (de har pute med trykk av Truman..). Vi ser en eldre mann som sitter i et badekar. Og disse to parkeringsvaktene. Pluss mange, mange andre. Det hele er humoristisk fra utsiden. Hvorfor sitter mennesker så involvert i et liv som ikke er deres eget? Vi synes det er morsomt, for det kunne jo aldri skjedd på ordentlig! Eller kunne det?

Den store nøkkelen bak The Truman Show sin suksess er jo at det hele er så ekte. Det mener skaperen av TV-showet, Christof. Vi ”aksepterer den virkeligheten vi blir presentert for oss”. Aldri før har reality-TV vært så populært. Vi vil se the real deal, hvordan er egentlig kjøkkensjefer på ordentlig? Skriker de fælt? Hvor kjipe blir folk når de må være på en øde øy med andre folk? Hva skjer når bønder finner kjærligheten? Og hvor ble det egentlig av moralen til folk når de tillot The Truman Show å gå på TV?

Filmens plot er selvsagt bare fiktivt, men det er mer i bunnen. For det er jo noe som er gått galt. Mennesker er mer interessert i å følge en manns liv på TV enn å leve sitt eget. En mediebedrift fikk lovlig adoptere en liten unge og lage TV-serie av livet hans, – uten at han vet det. Tilbake til spørsmålet, kunne dette skjedd på ordentlig? De aller fleste ville blitt litt støtt, og svart ”nei, aldri”. Men så vil jeg stille det retoriske spørsmålet som ikke har et like klart svar: hvorfor ikke?

Slik jeg ser det handler ikke budskapet i denne filmen kun om hvordan media kan sluke oss mennesker. Hvordan vi bøyer oss i støvet for TV og sannheter vi tar for godt. Den handler også om hvordan vi skal forholde oss til media. Og så mye som den er aktuell i dag, 12 år etter, vil den være like aktuell i fremtiden.

Jeg føler at filmen ikke bare vil være morsom om dagens folk. Den vil ikke bare erte oss mennesker i dag, vi som liker reality-TV og reality-TV som ikke er ordentlig reality-TV. Den vil også advare oss. Den vil at vi skal se hvor vi trår, så ikke vi faller ned i en mulig fallgrop media har. Filmen sier ”get back to reality”, og da mener den ikke gå tilbake til reality-TV. Vi må passe på, før vi i vårt forhold til media, blir apatiske og dumsnille.

Kritikkene til "The Truman Show" på RottenTomatoes.com, en av nettets største samling av (kjipe) anmeldelser skrevet av brukere.

KILDESAMLING og RESSURSER

selv om jeg har vært flink med å linke underveis, må dette med.
Dato for alle besøkte sider er 31.01.2010

http://slideset.blogspot.com/2009/03/filmanalyse-truman-show.html

http://ezinearticles.com/?The-Truman-Show—A-Metaphorical-Analysis&id=646248 – anbefales å lese om du har sett filmen og er over middels god i engelsk. Interessant analyse av en ”ordentlig” student (høyere nivå) i USA.

http://www.helium.com/items/423165-movie-analysis-the-truman-show-and-our-perception-of-reality

http://www.transparencynow.com/truman.htm

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Truman_Show og Wikipedia generelt

http://www.imdb.com/title/tt0120382/

http://www.rottentomatoes.com/m/truman_show/

http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html

google.no

wordle.net

Se bildetekst for bildenes opphav.

Se også noen av mine medelevers analyser;

Ida sin analyse og Maia sin analyse

FØLG MED FOR ANNET MEDIARELATERT LESESTOFF!

Den er ingenting likt noe du har sett før. Og om du ikke har sett den før, er du syykt teit.

stay tuned

(prøver å skape litt drama og “suspense” her.. dette var litt av en cliffhanger